Denne historien var mitt forste bekjennskap med BASENJI, boka het Hunder på topp, den ble utgitt av Sir Richard Glyn (president for Cruft's International Dog Show).

Oversatt av Jan Berggrav, Oslo 1967.
 


 

Det er så mye selsomt med en Basenji at man skulle tro den var naturens egen spøk. I så fall er det en utholdende spøk.

Omtrent alt ved den er ualminnelig. For det første bjeffer den ikke, selv om den ikke på noen måte er taus - den viser ofte sin glede ved en slags blanding av jodling og klukklatter.

Dernest holder den seg ren nesten som en katt. Den er også kattaktig i den måten den innbyr til lek på. En forpote trekkes over øret og nedover snuten, gjentatte ganger inntil det gir resultater.

Et annet pussig trekk er at tispene har løpetig bare en gang i året.

Rasen er forholdsvis ny i den vestlige verden, men i Afrika har den eksistert i århundrer. Der har de innfødte brukt den til jakt.

En lignende hund eksisterte i Egypt før Kristi fødsel, men til tross for det kom ikke den første til Storbritania før i 1895. En oppdagelsesreisende hadde dem med fra Afrika, og de deltok på Crufts-utstillingen som "Congo terriere".

Dessverre bukket de under for sivilisasjonens hundesykdommer, og det gjorde også de neste 6 som ble bragt til Storbritania av Lady Helen Nutting i 1925.  Mrs.O.Burn hadde bedre hell med seg da hun innførte noen hunder i 1937, de fant seg tilrette og ble så mangfoldige at de kan sies og være fundamentet for rasen slik vi kjenner den i dag.

Omtrent samtidig ble rasen inntrodusert i Amerika , men også der gikk det galt til og begynne med. Nye importer ble foretatt fra Afrika, Storbritania og Canada. Basenjilubben i Amerika ble stiftet i 1942 og medvirket til at rasens popularitet økte i den nye verden.